Norge har en statskirke. Det mener jeg er problematisk i seg selv (og kommer nok til å komme tilbake til det senere. Jeg har også diskutert det litt tidligere), men jeg vil i denne bloggposten fokusere på et punkt som spesielt irriterer meg med ordingen slik den er i dag: forkynning i norsk offentlighet.
Mine foreldre har aldri døpt meg. Jeg har aldri meldt meg selv inn i Den norske kirke (har dog meldt meg ut tre ganger), og aldri identifisert meg som religiøs. Likevel har jeg vært med på flere gudstjenester, jeg har bedt bordbønn, og sikkert mer eller mindre bevisst bedt til en gud ved flere anledninger. Nei, dette er ikke snakk om de gangene jeg frivillig har besøkt en kirke, prøvd ut bordbønn eller bedt til en gud for å se om det faktisk er noen som svarer. Jeg har gått på norsk, offentlig skole.
Som fersk syvåring (fem-seksåring nå) som begynner på skolen tenker man på de fleste aspekter ved skolen som kule. En tenker ikke så mye over innholdet i sangene en synger, det er bare kult å synge sanger sammen. Det er ikke så viktig hvor en går for å være på skolen, en tenker bare at det er skole, det spiller ingen rolle. Hva en gjør på skolen er å lære fakta og nyttige ting som matlaging, trening, noe lek og lignende nyttige ting, så alt en lærer blir tolket som rett.
Nettopp derfor bør ikke norsk offentlighet drive med forkynnelse.
Jeg ble regelrett kvalm da jeg tenkte gjennom innholdet i matverset «Du som metter liten fugl» et par år etter at vi hadde sluttet å synge det. At jeg indirekte hadde takket en gud jeg ikke tror på eller bekjenner meg til, ga meg (og gir meg ennå) en kvalm følelse mot meg selv, og jeg synes det er forferdelig at jeg ble oppfordret til å synge på det.
Jeg ble med i kirken på skolegudstjenester et par ganger, fordi at det var der alle gikk. Uavhengig av om du var katolikk, medlem i en frikirke, muslim, jøde, buddhist, ateist eller hva det nå skulle være, så ble du med i kirken. Eller, frem til foreldrene mine fikk høre om det, da ble det krav om alternativ. Og alternativet var å sitte sammen med en ti andre «raringer» (på det som da var Norges fjerde største barneskole) som ikke passet inn med de «normale» folkene som gikk i kirken. Akkurat da føltes det ikke så verst (hey, vi slapp å gå på den kjedelige gudstjenesten), men å dele opp folk etter hva de tror på (eller; hva de ikke tror på) er og blir religiøs segregering. Vi ble satt utenfor våre vanlige venner, og ble utelatt fra et fellesskap i den norske, offentlige skolen.
Etterhvert som vi begynte på ungdomsskolen ble det en annen løsning; ikke kom på skolen i det hele tatt. Møt opp utenfor kirken for å få vitnemålet deres. Ikke nok med at en blir utelatt fra en felles arena; en får heller ikke noe tilbud om noen annen arena. En ble ufrivillig sendt hjem fra skolen, uten at en hadde gjort noe annet «galt» enn å ikke være luthersk-protestantisk kristen.
Dette er bare de historiene jeg kan fortelle fra min egen opplevelse. Det finnes verre eksempler:
«Har du opplevd forkynnelse i skolen?», fra Humanistisk Ungdoms «Don’t preach in my school, and I won’t think in your church»-kampanje i 2008Da jeg gikk på Borgheim ungdomskole i Vestfold for noen år siden, fikk vi som ikke skulle være med på skolegudstjenesten valget mellom å plukke søppel eller rydde klasserom…
– Frk. mRiss (23)
Det er også eksempler der ungdom får amputert undervisning fordi noen av dem skal få tilbud om konfirmasjonsundervisning i skolen. Er det slik vi vil at det skal være? At noens religiøse eller livssynsmessige uttøvelse skal gå i veien for andres skolegang?
Forkynnelse hører ikke hjemme i norsk offentlighet. Ikke i skole, ikke i barnehage. Det er et viktig skille mellom forkynning og opplysning som ikke blir oppfattet av den stolte fireåringen som nettopp startet i barnehagen: «Jeg lærte at jeg skal se meg for når jeg skal gå over veien. Og jeg må takke gud for maten. Mamma, hvem er gud, og hvorfor må jeg takke ham for maten? Det var jo du som lagde den!». En niåring vil gjerne ha et annet syn: «Mamma, hvorfor måtte jeg sitte på gangen mens resten av klassen satt inne og sang og hadde det gøy? Jeg vil også være med…». Mens den fjortenårige konfirmanten kommer gjerne hjem med: «Gjett hva som skjedde idag?! Vi slapp Mat og Helse fordi at noen skulle ha sånn konfirmantgreie! Hvor kult er ikke det?!».
Jeg mener ikke at det ikke skal være lov å bære religiøse symboler. Men på samme måte som politisk tilhørighet ikke fremmes av skole eller barnehage, så bør det heller ikke fremmes noe religion eller livssyn. Skole er stedet der alle skal ha mulighet til å lære. En skal lære om religion og livssyn, men å praktisere det er ikke skolen sin jobb. En kan vel ikke la kirken stå uten formål?
Religiøs og verdslig oppfostring kan foreldre ta seg av helt fint. Og vet du hva? Har du ikke tid til å fostre opp ungen din religiøst eller verdslig, så kan det umulig være så viktig. Skal du absolutt lære barna dine opp i en religion eller et livssyn, får du værsågod ta deg tid til det!
disse alternativene dine kan ikke (slik jeg ser dt) foregå i skoletiden, slik disse gudstjenestene gjør…? mulig det å ta med skolen/barnehagen til et gamlehjem for å glede de eldre, men ellers ser jeg ikke hvordan det skal gjennomføres… lucia feirer flere skoler, og også lysfest.
dersom barn skal tas med på gamlehjem kan dette være en ganske stor påkjennelse, tar f.eks ikke hensyn til de som kanskje nylig har mistet en bestefar eller bestemor, og da må kjempe med tårene. ??
Hvorfor kan ikke disse alternativene gjøres i skoletiden? Og det er ment som forslag, ikke fasit. Det finnes mange måter å gjøre det på, og noe av det skal HU jobbe videre med under kampanjen for inkluderende skoleavslutninger.