Ekskludering som tradisjon

Det er sjeldan eg bler skikkelig forbanna. Likevel, når no stakkars Kråkstad skule er ute igjen, kan eg ikkje la vere.
(Diskusjonane ved Kråkstad har vore oppe tidligare. Tydeligvis utan noko nytte.)

Forslaget som ligg er at 17.-maitoget skal gå innom Kråkstad kyrkje for ein halvtimes gudsteneste, før det går vidare på sin tur. Dei som ikkje vil vere med på gudstenesta, kan vente utanfor.

Her er det fleire moment som provoserer. Det største er at ein religiøs handling, om enn for eit fleirtal, skal arrangerast på 17.-mai. Grunnlovsdagen. Den dagen som skal samla og feirast i fellesskap, og så skal det vere prega av et religiøst rituale, som ikkje berre er totalt irrelevant for feiringa, men også lite samlande.

For all del; dei som ynskjer kan gjerne ha ein gudsteneste på 17. mai. Samtidig som toget og, viss det skulle vere ynskjeleg. Men når barnetoget skal innom for gudsteneste, då blir det feil. Om enn kor lite bevisst det er, eller uansett kor lang den tradisjonen har vore, så er det feil. Som Den norske kyrkje skriv på sine nettsider, så  er ei gudsteneste (bl.a.) ein tilbeding av den kristne Gud og Jesus. Uansett kor hyggelig ein kallar det, så vil ein med ein slik gudsteneste assimilere alle som ikkje vedgår seg til den evangelisk-lutherske kyrkje.

Det er også svært trist at det hele oversjåast med eit likegyldig utsegn frå den sentrale 17.mai-komiteen i Ski som fråskriv seg ansvar:

«– Det har jeg egentlig ikke noe synspunkt på, men der er det jo opplagt en flott mulighet for HEF til å finne på et eget opplegg»

Dette kom Aksel G. Roksti, leiar for den sentrale 17.-maikomitéen i Ski, som forsvar på kva dei som ikkje skal vere i kyrkja skal finne på. I og med at skular har eit ganske tett band med barnetoget, vil det vere rimeleg å tenkje at dette er noko som skjer i skuletida. Då skal dei fylgja retningslinja som er sette ned i rundskrivet frå Utdanningdirektoratet i forbinding med skulegudstenester (PDF). I rundskrivet slår ein fast:

«at skolen har sørget for ikke-diskriminerende fritaksordninger eller
alternativer som er gode for dem som melder fritak»

Dette vil sei at det er skulen som skal komme med alternativet. Ikkje Humanistisk Ungdom, ikkje Human-Etisk Forbund, ikkje Muslimsk Råd. Det ville au vere segregerande. Det er skulen som har ansvar. At det ikkje tas ansvar for det, og i staden kastar ballen til ein tredjepart er mildt sagt forkasteleg.

Men det er greitt. Eg vel å ta godaste Roksti på ordet. Viss dei absolutt fortsett vil drive på med segregering og assimilering, så vil eg i kvart fall at dei som bler segregert skal ha det greitt, og stillar dermed opp for dei som ikkje får eit tilbod. Om ingen andre vil ta sitt ansvar og tilby dei eit verdig alternativ, så vil vel eg gjer det.

Dan-Raoul Husebø Miranda,
Avtroppande leiar, Humanistisk Ungdom

Kirken for forkynning, skole for læring!

Norge har en statskirke. Det mener jeg er problematisk i seg selv (og kommer nok til å komme tilbake til det senere. Jeg har også diskutert det litt tidligere), men jeg vil i denne bloggposten fokusere på et punkt som spesielt irriterer meg med ordingen slik den er i dag: forkynning i norsk offentlighet.

Mine foreldre har aldri døpt meg. Jeg har aldri meldt meg selv inn i Den norske kirke (har dog meldt meg ut tre ganger), og aldri identifisert meg som religiøs. Likevel har jeg vært med på flere gudstjenester, jeg har bedt bordbønn, og sikkert mer eller mindre bevisst bedt til en gud ved flere anledninger. Nei, dette er ikke snakk om de gangene jeg frivillig har besøkt en kirke, prøvd ut bordbønn eller bedt til en gud for å se om det faktisk er noen som svarer. Jeg har gått på norsk, offentlig skole.

Som fersk syvåring (fem-seksåring nå) som begynner på skolen tenker man på de fleste aspekter ved skolen som kule. En tenker ikke så mye over innholdet i sangene en synger,  det er bare kult å synge sanger sammen. Det er ikke så viktig hvor en går for å være på skolen, en tenker bare at det er skole, det spiller ingen rolle. Hva en gjør på skolen er å lære fakta og nyttige ting som matlaging, trening, noe lek og lignende nyttige ting, så alt en lærer blir tolket som rett.

Nettopp derfor bør ikke norsk offentlighet drive med forkynnelse.

Jeg ble regelrett kvalm da jeg tenkte gjennom innholdet i matverset «Du som metter liten fugl» et par år etter at vi hadde sluttet å synge det. At jeg indirekte hadde takket en gud jeg ikke tror på eller bekjenner meg til, ga meg (og gir meg ennå) en kvalm følelse mot meg selv, og jeg synes det er forferdelig at jeg ble oppfordret til å synge på det.

Jeg ble med i kirken på skolegudstjenester et par ganger, fordi at det var der alle gikk. Uavhengig av om du var katolikk, medlem i en frikirke, muslim, jøde, buddhist, ateist eller hva det nå skulle være, så ble du med i kirken. Eller, frem til foreldrene mine fikk høre om det,  da ble det krav om alternativ. Og alternativet var å sitte sammen med en ti andre «raringer» (på det som da var Norges fjerde største barneskole) som ikke passet inn med de «normale» folkene som gikk i kirken. Akkurat da føltes det ikke så verst (hey, vi slapp å gå på den kjedelige gudstjenesten), men å dele opp folk etter hva de tror på (eller; hva de ikke tror på) er og blir religiøs segregering. Vi ble satt utenfor våre vanlige venner, og ble utelatt fra et fellesskap i den norske, offentlige skolen.

Etterhvert som vi begynte på ungdomsskolen ble det en annen løsning; ikke kom på skolen i det hele tatt. Møt opp utenfor kirken for å få vitnemålet deres. Ikke nok med at en blir utelatt fra en felles arena; en får heller ikke noe tilbud om noen annen arena. En ble ufrivillig sendt hjem fra skolen, uten at en hadde gjort noe annet «galt» enn å ikke være luthersk-protestantisk kristen.

Dette er bare de historiene jeg kan fortelle fra min egen opplevelse. Det finnes verre eksempler:

Da jeg gikk på Borgheim ungdomskole i Vestfold for noen år siden, fikk vi som ikke skulle være med på skolegudstjenesten valget mellom å plukke søppel eller rydde klasserom…

– Frk. mRiss (23)

«Har du opplevd forkynnelse i skolen?», fra Humanistisk Ungdoms «Don’t preach in my school, and I won’t think in your church»-kampanje i 2008

Det er også eksempler der ungdom får amputert undervisning fordi noen av dem skal få tilbud om konfirmasjonsundervisning i skolen. Er det slik vi vil at det skal være? At noens religiøse eller livssynsmessige uttøvelse skal gå i veien for andres skolegang?

Forkynnelse hører ikke hjemme i norsk offentlighet. Ikke i skole, ikke i barnehage. Det er et viktig skille mellom forkynning og opplysning som ikke blir oppfattet av den stolte fireåringen som nettopp startet i barnehagen: «Jeg  lærte at jeg skal se meg for når jeg skal gå over veien. Og jeg må takke gud for maten. Mamma, hvem er gud, og hvorfor må jeg takke ham for maten? Det var jo du som lagde den!». En niåring vil gjerne ha et annet syn: «Mamma, hvorfor måtte jeg sitte på gangen mens resten av klassen satt inne og sang og hadde det gøy? Jeg vil også være med…». Mens den fjortenårige konfirmanten kommer gjerne hjem med: «Gjett hva som skjedde idag?! Vi slapp Mat og Helse fordi at noen skulle ha sånn konfirmantgreie! Hvor kult er ikke det?!».

Jeg mener ikke at det ikke skal være lov å bære religiøse symboler. Men på samme måte som politisk tilhørighet ikke fremmes av skole eller barnehage, så bør det heller ikke fremmes noe religion eller livssyn. Skole er stedet der alle skal ha mulighet til å lære. En skal lære om religion og livssyn, men å praktisere det er ikke skolen sin jobb. En kan vel ikke la kirken stå uten formål?

Religiøs og verdslig oppfostring kan foreldre ta seg av helt fint. Og vet du hva? Har du ikke tid til å fostre opp ungen din religiøst eller verdslig, så kan det umulig være så viktig. Skal du absolutt lære barna dine opp i en religion eller et livssyn, får du værsågod ta deg tid til det!

Alternativ til  skolegudstjenester? Jada. Masse.

Svar til Kristenmanns blogg

Dette er et svar på en bloggpost på kristenmannsblogg.wordpress.com:
http://kristenmannsblogg.wordpress.com/2010/06/11/kamp-mot-tvangssekularisering/

Dette ble litt lengre enn jeg trodde, beklager det. Mye er dog bare sitater fra deg, slik at det er litt lettere å se hva jeg svarer på.

«Personlig kan jeg lett komme på grovere menneskerettighetsbrudd enn skolegudstjenester . Og jeg antar at Rooney ville kunne uttale seg om nesten hva som helst annet. Og hva trodde man egentlig presten hadde tenkt å snakke om – været, kanskje?»

Selvfølgelig finnes det verre menneskerettighetsbrudd.Men skal man da overse mindre alvorlige menneskerettighetsbrudd, bare fordi at de er mindre alvorlige?

«I Norge rope Human-Etisk forbund et varsko mot skolegudstjenester – og kaller skolegudstjenester ”et klart brudd på det menneskerettighetene krever av slike institusjoner”. På tross av mulighetene for fritak. For skolene skal være nøytrale, må vite. ”Skolene bør konsentrere seg om kunnskapsformidling”, sier pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund.

Som om kunnskap i seg selv er nøytralt, eller formidles i et nøytralt rom. Eller som om det er nøytralt å la være å snakke om Gud.»

Nei. HEF og Humanistisk Ungdom sier nei til forkynnelse i den offentlige skolen. Skal den offentlige skolen fronte et politisk parti? Nei? Da skal den heller ikke fronte en religion eller et livssyn. Den offentlige skolen skal være en så nøytral arena som mulig, la heller folk få lov til å gjøre hva de vil i fritiden.

«Snodig, forresten. Politisk frihet definerer vi som retten til å agitere for hvilket som helst politisk syn man vil. Religiøs frihet defineres som min rett til å kreve at du skal holde kjeft.»

Nei, nei, nei. Det defineres på helt samme måte. Problemet ligger i at offentligheten har tatt et aktivt standpunkt på religionsstadiet, mens skifter stadig politisk.

«Det samme gjelder for barn. Barn tror. Tro på Gud trenger ikke å læres, men kan avlæres. Om Gud ikke nevnes, eller om tro latterliggjøres, eller om barns behov for en høyere mening dysses ned og forties, så kan barn komme til å tro at Gud er en dum greie som noen har funnet opp for å tjene penger. Men i utgangspunktet har barn en tro.»

Selvfølgelig tror barn. Men det er forskjell på tro og tro. «One believe in science, but one has faith in God», er en fin illustrasjon på forskjellen. En kan tro, og en kan ha en tro. La barn få finne frem til det de selv mener er rett, ikke putt ord i munnen på dem! Og det er også viktig å skille mellom universal kunnskap og personlige meninger. På samme måte som politiske meninger fostres utenfor skolen, bør religiøse og livssynsbaserte oppfatninger også bli fostret utenfor den offentlige skolen.

«Så hva da når barn lærer om verdens tilblivelse som en herlig blanding kjemikalier, som tilfeldigvis endte opp med å bli en verden full av dyr og planter? Og hvor Gud ikke nevnes med et ord?»

For noe vås. Det en lærer i skolen i dag, er en teori om hvordan verden oppsto, om hvordan forskjellige ting skjedde, med en grei forklaring på hvordan en kom frem til dette. Og det er nettopp det. En teori, evolusjonsteorien. En hypotese som, etter masse forsøk som bygger opp hypotesen, har blitt en teori. En hypotese som er bevist nok til at det er sannsynlig at det er sant.

«Er det nøytral kunnskapsformidlig – slik Brun-Pedersen ønsker det – eller er det en form for statsfinansiert hjernevask? Når man – eksplisitt eller implisitt – gir uttrykk for at alt i tilværelsen kan forklares med kjemi eller fysikk, tar man barns undring og refleksjon på alvor, eller begrenser man barns intellektuelle utfoldelse ved å servere ferdige svar? Når barn med den største selvfølgelighet lærer om sex som om det skulle være en gymnastisk øvelse, uten tanke for hva mennesket har tenkt og lært seksualiteten tidligere, er det kunnskapsformidling eller holdningstvang?»

Det norske folk er elendige til å bruke kondomer (http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.7120150), og jeg kan av personlige erfaringer bekrefte at diskriminering og hersing av lesbiske, homofile, bifile og transkjønnete ikke er utryddet. Jeg vil ikke si noe hundre prosent, men jeg er ganske sikker på at det ikke er fordi at de lærer for mye om sex og seksualitet.

«Og i sitt forsøk på å argumentere for en”nøytral” skole skyver Brun-Pedersen USA foran seg – dette er ”slik USA har praktisert sin skolepolitikk i alle år”, sies det. Uten å nevne at Gud er langt mer til stede i amerikanske skoler enn norske – men uten den konfesjonelle forankringen man gjerne har i Norge. For bakgrunnen for de amerikanske reglene er slettes ikke er at barn skal skjermes fra å høre om Gud, men at lappeteppet av amerikanske kirker er slik at ingen kan eller skal ha noen forrang framfor noen annen. I Norge er faktisk de aller fleste barn fortsatt medlem av Statskirken (nei, ikke mine) og bør kunne bli invitert til skolegudstjeneste uten de store protestene.»

Nå skal jeg ikke legge ord i munnen på Jens, men slik jeg ser det fjerner du det vitale i argumentet hans her. Det fulle sitatet lyder:
«- Dette er ikke radikalt, men slik USA har praktisert sin skolepolitikk i alle år. Dersom foreldre vil at skoler skal påvirke barn i en religiøs retning, må de sende dem til religiøse privatskoler»
Poenget her er ikke at ordningen i USA har er bra, men at USA, som er et mye mer konservativt og religiøst land, har disse «radikale» ordningene. Da burde absolutt Norge vært bedre. Og siden det faktisk ennå er et alternativ i Norge; vil du at ungen din skal læres opp i gudstro, enten ta det på fritiden, eller send dem til en privatskole. Offentligheten bør ikke mene noe her!

«Og, for min egen del må jeg tilføye: Jeg vil heller ha en skole hvor mine barn må reise både til kirker og moskeer, framfor et samfunn hvor man later som om tro på Gud er avlegs og unaturlig. Om barna mine får høre andre ting om Gud enn de gjør hjemme, så gir det oss en god anledning til å snakke om tro. Den anledningen burde Jens Brun-Pedersen og andre heffere også gjøre, uten å rope om menneskerettigheter hver gang. Det finnes faktisk større urettferdigheter å rope opp om enn at barn får høre om Gud.»

Du har misforstått helt her. Verken HEF eller HU vil ha et samfunn uten religion, på lik linje med f.eks. Frankrike. Vi vil bare ikke at den offentlige skole og barnehage skal forkynne noe, om det så er kristendom, islam, buddhisme, og ei heller human-etikk. Hvordan hadde du f.eks. likt om skolen barna dine gikk på, en offentlig skole, hadde preket rød-grønn politikk? Det er jo de som er i regjeringen, de som er folkevalgte. Flertallet av den norske befolkningen stemte på det ved sist valg. Da må jo alle bli lært at deres politikk er «normal»?

Jeg er ateist og humanist. Jeg har ingenting imot at du er kristen. Det hadde ikke spilt noen rolle om du var muhammedist, semitist, katolikk eller ateist, for den saks skyld. Det jeg har noe imot er at den blir praket på folk, som en sannhet. Som poengtert flere ganger:

Du har ikke et politisk parti som leder barnehage- og skolesystemet. Du har flere, som handler sammen. På samme måte bør det ikke være en religion eller et livssyn som prekes som den sanne. Vi klarer skillet med politikk; hvorfor skal vi ikke klare det med religion og livssyn?