Et bredere fellesskap

Dan-Raoul har vært så snill å la meg få gjesteblogge litt med et svarinnlegg til Anne Holts innlegg i Dagbladet, 19.08.11 – Vi er kulturelt kristne. Det var et svar på Jens Brun-Pedersens kronikk i samme avis, 18.08.11 – Da Norge ble hvitt og kristent.
 
En forkortet utgave av dette innlegget ble publisert i Dagbladets papirutgave, onsdag 24.08.11.
 

Et bredere fellesskap

I sitt motinnlegg til Jens Brun-Pedersen finner Anne Holt det uproblematisk at Norges offisielle svar på terrorhandlingene var en kristen gudstjeneste. Begrunnelsen er vår felles kristne kulturarv. Liten forståelse vises for de som ikke føler seg inkludert i eller komfortabel med en religionsutøvende handling.

Vi har alle ulike fellesskap vi tar del i, noen av dem overlapper, andre ikke. Jeg har et fellesskap med medlemmene av min familie, et annet med mine venner. Jeg har et fellesskap med folk som har de samme interessene som meg, et med de som deler mitt livssyn, og et med alle de som bor i Norge. Det fellesskapet av mennesker som deltar i en gudstjeneste er i aller høyeste grad tuftet på at de deler troen på en gud. Jeg deler ikke denne troen, og er dermed ikke en del av dette fellesskapet. Jeg har likevel mye til felles med mange av disse menneskene. Blant annet det norske fellesskapet, noe som føltes svært viktig i tiden rett etter terrorangrepet. Denne følelsen bygger blant annet på vår felles nasjonale referanseramme, bestående av våre felles ledere og de felles verdiene vi bygger samfunnet på – demokrati, åpenhet, frihet og verdighet.

Som nasjon er vi stolte av at vi har et åpent, demokratisk samfunn, støttet på verdier som menneskeverd og frihet. Vi er et flerkulturelt samfunn, med like rettigheter for alle borgere. Dette er de fleste av oss er enige i, stolte av og villig til å kjempe for. I situasjonen vi befant oss etter terrorangrepet var det dette som gjorde at jeg følte samhold, tilhørighet og fellesskap med resten av Norges befolkning, ikke det faktum at landet vårt har mange flotte kirkebygg og kirkekunst, eller har en tradisjon for å velge det kristne livssyn.

Anne Holt må gjerne kalle seg kulturkristen. Det føles feil for meg. Jeg kaller meg heller «norsk», og legger til en del verdier og egenskaper som bidrar til at Norge er et godt land – menneskerettigheter, frihet, menneskeverd, rettssystemet, demokratiet, velferdssystemet. Disse bygger ikke direkte på det kristne livssynet, men en viktig del av min, og vår felles referanseramme.

Jeg vil tørre å påstå at vi som nasjon har flere felles markører enn den kristne gudstjenesten. All den tid vi er så heldige at Norge er et flerkulturelt samfunn med mange ulike livssyn, gir Den norske kirke en dårlig referanseramme for alle som står utenfor. Den felles referanserammen bør ikke springe ut fra ett begrenset fellesskap, men bør favne så bredt som mulig. De bredeste markørene har vi i de verdiene vi tufter vårt samfunn på – demokratiet, representert ved politikerne, samhold og menneskeverd, blant annet representert ved de mange rosetogene, alle de tente lysene og blomstene som prydet gatene.

For Holt ser det ut til at de religiøse symbolene har en utpreget sterkere verdi enn de «symbolene» av roser og lys vi alle ble preget av. Åpenbart er religiøse symboler viktige for mennesker som er religiøse, og mange finner sikkert trøst og støtte i disse. Men som symbol for en hel nasjons offentlige sorg kommer det kristne korset til kort.

Flere ganger påpeker Holt at de kristne holdningene og tradisjonene er «våre» og at vi alle derfor bør føle oss hjemme i en gudstjeneste, og vise tilhørighet og forståelse for kirken. Hvem er vi i Holts verden? Er første, andre og tredjegenerasjons innvandrere regnet med? Hva med ikke-troende etniske, eller ikke-etniske nordmenn? Jeg ser ikke helt hvordan vår «felles» tradisjon for julefeiring og påskeferie, våre stavkirker og glassmalerier kan legitimere tilbedelse av en bestemt gud som offentlig svar på nasjonal sorg.

Det ble tent lys og lagt ned blomster i hele landet. Dette ble i stor grad gjort utenfor Oslo Domkirke, der det er en stor åpen plass, sentralt plassert i sentrum, ikke langt fra stedet der bomben eksploderte. En utmerket plass for denne typen markering. For mange hadde dette ingen religiøs betydning – det var en fin plass til ettertanke, til å vise respekt, til å stå sammen og for stille refleksjon. Holt påpeker at gudstjenesten i Oslo Domkirke ikke var den eneste i landet i den første perioden, og heller ikke den siste. Åpenbart var det ikke det. Det ble arrangert mange muslimske gudstjenester, åpne hus og samlinger for humanister, samt samlinger og markeringer i andre tros-og livssynssamfunn. Å ta del i et livssynsfellesskap er viktig for svært mange mennesker, og dette blir ekstra viktig i krisetider. Derfor skal det selvsagt arrangeres slike – men ikke som felles minnesmarkering.

En offentlig minnesmarkering kunne i større grad tatt opp i seg vårt bredeste fellesskap – enten med representanter fra flere livssyn, eller ved å holde den utøvende religionen utenom. Rosetogene som gikk gjennom landet viste at det var fult mulig.

Oda Martine S. Øverhaug
Varamedlem i HEFs hovedstyre.

This entry was posted in Livssyn og religion, Meninger, Politikk and tagged , , , , , , , . Bookmark the permalink.
  • Anders Garbom

    Flott innlegg!

    Jeg opplever heller ikke det kristne fellesskapet som inkluderende for meg. Den nasjonale minnemarkeringen 21. aug. derimot synes jeg var verdig, vakker, trist og inkluderende! Sistnevnte fordi det ikke var på en spesifikk religion eller et livssyns premisser – den klarte å samle oss alle fordi den baserte seg på våre felles verdier: Demokrati, frihet og menneskeverd.

  • Pingback: Nok en “felles” minnemarkering | Tankeferd()