Et bredere fellesskap

Dan-Raoul har vært så snill å la meg få gjesteblogge litt med et svarinnlegg til Anne Holts innlegg i Dagbladet, 19.08.11 – Vi er kulturelt kristne. Det var et svar på Jens Brun-Pedersens kronikk i samme avis, 18.08.11 – Da Norge ble hvitt og kristent.
 
En forkortet utgave av dette innlegget ble publisert i Dagbladets papirutgave, onsdag 24.08.11.
 

Et bredere fellesskap

I sitt motinnlegg til Jens Brun-Pedersen finner Anne Holt det uproblematisk at Norges offisielle svar på terrorhandlingene var en kristen gudstjeneste. Begrunnelsen er vår felles kristne kulturarv. Liten forståelse vises for de som ikke føler seg inkludert i eller komfortabel med en religionsutøvende handling.

Vi har alle ulike fellesskap vi tar del i, noen av dem overlapper, andre ikke. Jeg har et fellesskap med medlemmene av min familie, et annet med mine venner. Jeg har et fellesskap med folk som har de samme interessene som meg, et med de som deler mitt livssyn, og et med alle de som bor i Norge. Det fellesskapet av mennesker som deltar i en gudstjeneste er i aller høyeste grad tuftet på at de deler troen på en gud. Jeg deler ikke denne troen, og er dermed ikke en del av dette fellesskapet. Jeg har likevel mye til felles med mange av disse menneskene. Blant annet det norske fellesskapet, noe som føltes svært viktig i tiden rett etter terrorangrepet. Denne følelsen bygger blant annet på vår felles nasjonale referanseramme, bestående av våre felles ledere og de felles verdiene vi bygger samfunnet på – demokrati, åpenhet, frihet og verdighet.

Som nasjon er vi stolte av at vi har et åpent, demokratisk samfunn, støttet på verdier som menneskeverd og frihet. Vi er et flerkulturelt samfunn, med like rettigheter for alle borgere. Dette er de fleste av oss er enige i, stolte av og villig til å kjempe for. I situasjonen vi befant oss etter terrorangrepet var det dette som gjorde at jeg følte samhold, tilhørighet og fellesskap med resten av Norges befolkning, ikke det faktum at landet vårt har mange flotte kirkebygg og kirkekunst, eller har en tradisjon for å velge det kristne livssyn.

Anne Holt må gjerne kalle seg kulturkristen. Det føles feil for meg. Jeg kaller meg heller «norsk», og legger til en del verdier og egenskaper som bidrar til at Norge er et godt land – menneskerettigheter, frihet, menneskeverd, rettssystemet, demokratiet, velferdssystemet. Disse bygger ikke direkte på det kristne livssynet, men en viktig del av min, og vår felles referanseramme.

Jeg vil tørre å påstå at vi som nasjon har flere felles markører enn den kristne gudstjenesten. All den tid vi er så heldige at Norge er et flerkulturelt samfunn med mange ulike livssyn, gir Den norske kirke en dårlig referanseramme for alle som står utenfor. Den felles referanserammen bør ikke springe ut fra ett begrenset fellesskap, men bør favne så bredt som mulig. De bredeste markørene har vi i de verdiene vi tufter vårt samfunn på – demokratiet, representert ved politikerne, samhold og menneskeverd, blant annet representert ved de mange rosetogene, alle de tente lysene og blomstene som prydet gatene.

For Holt ser det ut til at de religiøse symbolene har en utpreget sterkere verdi enn de «symbolene» av roser og lys vi alle ble preget av. Åpenbart er religiøse symboler viktige for mennesker som er religiøse, og mange finner sikkert trøst og støtte i disse. Men som symbol for en hel nasjons offentlige sorg kommer det kristne korset til kort.

Flere ganger påpeker Holt at de kristne holdningene og tradisjonene er «våre» og at vi alle derfor bør føle oss hjemme i en gudstjeneste, og vise tilhørighet og forståelse for kirken. Hvem er vi i Holts verden? Er første, andre og tredjegenerasjons innvandrere regnet med? Hva med ikke-troende etniske, eller ikke-etniske nordmenn? Jeg ser ikke helt hvordan vår «felles» tradisjon for julefeiring og påskeferie, våre stavkirker og glassmalerier kan legitimere tilbedelse av en bestemt gud som offentlig svar på nasjonal sorg.

Det ble tent lys og lagt ned blomster i hele landet. Dette ble i stor grad gjort utenfor Oslo Domkirke, der det er en stor åpen plass, sentralt plassert i sentrum, ikke langt fra stedet der bomben eksploderte. En utmerket plass for denne typen markering. For mange hadde dette ingen religiøs betydning – det var en fin plass til ettertanke, til å vise respekt, til å stå sammen og for stille refleksjon. Holt påpeker at gudstjenesten i Oslo Domkirke ikke var den eneste i landet i den første perioden, og heller ikke den siste. Åpenbart var det ikke det. Det ble arrangert mange muslimske gudstjenester, åpne hus og samlinger for humanister, samt samlinger og markeringer i andre tros-og livssynssamfunn. Å ta del i et livssynsfellesskap er viktig for svært mange mennesker, og dette blir ekstra viktig i krisetider. Derfor skal det selvsagt arrangeres slike – men ikke som felles minnesmarkering.

En offentlig minnesmarkering kunne i større grad tatt opp i seg vårt bredeste fellesskap – enten med representanter fra flere livssyn, eller ved å holde den utøvende religionen utenom. Rosetogene som gikk gjennom landet viste at det var fult mulig.

Oda Martine S. Øverhaug
Varamedlem i HEFs hovedstyre.

Ekskludering som tradisjon

Det er sjeldan eg bler skikkelig forbanna. Likevel, når no stakkars Kråkstad skule er ute igjen, kan eg ikkje la vere.
(Diskusjonane ved Kråkstad har vore oppe tidligare. Tydeligvis utan noko nytte.)

Forslaget som ligg er at 17.-maitoget skal gå innom Kråkstad kyrkje for ein halvtimes gudsteneste, før det går vidare på sin tur. Dei som ikkje vil vere med på gudstenesta, kan vente utanfor.

Her er det fleire moment som provoserer. Det største er at ein religiøs handling, om enn for eit fleirtal, skal arrangerast på 17.-mai. Grunnlovsdagen. Den dagen som skal samla og feirast i fellesskap, og så skal det vere prega av et religiøst rituale, som ikkje berre er totalt irrelevant for feiringa, men også lite samlande.

For all del; dei som ynskjer kan gjerne ha ein gudsteneste på 17. mai. Samtidig som toget og, viss det skulle vere ynskjeleg. Men når barnetoget skal innom for gudsteneste, då blir det feil. Om enn kor lite bevisst det er, eller uansett kor lang den tradisjonen har vore, så er det feil. Som Den norske kyrkje skriv på sine nettsider, så  er ei gudsteneste (bl.a.) ein tilbeding av den kristne Gud og Jesus. Uansett kor hyggelig ein kallar det, så vil ein med ein slik gudsteneste assimilere alle som ikkje vedgår seg til den evangelisk-lutherske kyrkje.

Det er også svært trist at det hele oversjåast med eit likegyldig utsegn frå den sentrale 17.mai-komiteen i Ski som fråskriv seg ansvar:

«– Det har jeg egentlig ikke noe synspunkt på, men der er det jo opplagt en flott mulighet for HEF til å finne på et eget opplegg»

Dette kom Aksel G. Roksti, leiar for den sentrale 17.-maikomitéen i Ski, som forsvar på kva dei som ikkje skal vere i kyrkja skal finne på. I og med at skular har eit ganske tett band med barnetoget, vil det vere rimeleg å tenkje at dette er noko som skjer i skuletida. Då skal dei fylgja retningslinja som er sette ned i rundskrivet frå Utdanningdirektoratet i forbinding med skulegudstenester (PDF). I rundskrivet slår ein fast:

«at skolen har sørget for ikke-diskriminerende fritaksordninger eller
alternativer som er gode for dem som melder fritak»

Dette vil sei at det er skulen som skal komme med alternativet. Ikkje Humanistisk Ungdom, ikkje Human-Etisk Forbund, ikkje Muslimsk Råd. Det ville au vere segregerande. Det er skulen som har ansvar. At det ikkje tas ansvar for det, og i staden kastar ballen til ein tredjepart er mildt sagt forkasteleg.

Men det er greitt. Eg vel å ta godaste Roksti på ordet. Viss dei absolutt fortsett vil drive på med segregering og assimilering, så vil eg i kvart fall at dei som bler segregert skal ha det greitt, og stillar dermed opp for dei som ikkje får eit tilbod. Om ingen andre vil ta sitt ansvar og tilby dei eit verdig alternativ, så vil vel eg gjer det.

Dan-Raoul Husebø Miranda,
Avtroppande leiar, Humanistisk Ungdom

Me lærar for mykje etikk

… og for mykje om andre religionar enn kristendom. I kvart fall er det det ein del foreldre på Sørlandet no tek til orde for. Dette var verkeleg dei rette personane til å klage…

La oss starte med det første først; Folk veit ganske mykje om kristendommen.  Det er noko dei fleste har eit forhold til i Noreg, og alle har hørt ein bibelhistorie og to. At ikkje alle har utfyllande kunnskap om kva Paulus sa om det eine, og korleis det gikk med Judas (Spoiler; han døde. På fleire vis, i same bibel.) er ikkje den norske skule sitt ansvar. Det er trusopplæring, noko den norske kyrkje får kr. 177 870 000 (jfr. Statsbudsjettet 2011 (PDF), s. 151, kap. 1590, post 75) til å gjennomføre. Eg gjentar, 177,9 millionar kronar. Til trusopplæring. Viss ein ser dette i samanheng med kva grunnopplæringa får (s. 118 – 119, kap. 220-230), så merkar ein kor mykje ein burde klare å få ut frå disse midlane.

Likevel, så skal dette inn i skulen, under Religion, Livssyn og Etikk (RLE), og ta plass frå andre religionar (som er under mykje nok stigma og xenofobi allereie (t.d. islam nasjonalt, ateisme på Sørlandet.)) og etikk, noe mange klagar på at samfunnet manglar i sakar som t.d. abort, sex, rus.

(Eg vart freista til å dra tråden mellom abortmotstandare og disse foreldra som det er snakk om som ein stygg generalisering, men skal vere snill.)

Det er sjølvklart at evangelisk-luthersk (og tidligare katolsk) kristendom har ein spesiell plass i det norske samfunn. Det blei tross alt pressa på oss gjennom 900 år, og det er først de siste ca. 150 årene (jfr. Storsamfunnets prinsipper, Bente Sandvig i Humanist) me har hatt livssynsfridom. Likevel; Foreldra grunar i korleis det har noko å sei for utviklinga til Noreg i dag, som for all del er relevant. Men med det, stadfestast kristendomens posisjon i faget Samfunnsfag (Hovudområde: Historie); ikkje i RLE.

Kristendom skal, som den markant største religionen i Noreg, ha størst del i RLE. Men, om så det er ein overlapping, så skal ikkje RLE vere Historie. La RLE vere RLE, og Historie vere Historie.

Me treng ikkje prosentmessig  utrekning på tal timar med kristendom eller andre, og, personlig, trur eg dette er ein hensiktmessig løysning for kristendom i RLE. Eg trur, og har opplevd, at det heller er omvendt tilfelle som er eit problem; det bli vektlagt for mykje tid på kristendom, og for lite tid til andre religionar og livssyn. Ta humanisme, t.d., i Noreg forankra i Human-Etisk Forbund. Humanisme (/human-etikk) er ofte via generøse to sider i lærebøkene. (Fritt etter anekdotiske bevis frå frittgåande medlemmar av Humanistisk Ungdom. Bevis meg gjerne feil.) Human-Etisk Forbund er elles kjent som det største livssynssamfunnet utanfor Den norske kyrkje i Noreg, og ca. 80 000 er medlem.

(Dette er ikkje noko eg har tal på, men skal det gjerast ein endring, så skadar det ikkje å ta ein lita undersøking på det, før ein går tilbake til noko som ikkje nødvendigvis er betre!)

Når alt dette er sagt, så er, i tillegg, RLE det same faget som KRL (jfr. «Fra KRL til RLE – hvilken forskjell gjør da det?«).  Det har skifta namn, endra på eit par læreplansmål, og litt i samansettinga i faget. Men dei store endringane uteblir, og det er heller ikkje noko krav, eller pengar, til nye lærebøker i faget, slik at læringsgrunnlaget bler det same.

Skal noko endrast i faget RLE, vil eg slå eit slag for etikk. For det er noko det norske samfunn tydeligvis treng.

Svar til FrPs utspel om «Skole for alle»

Kjære FrP, v/ kirkepolitisk talskvinne Bente Thorsen,

Humanistisk Ungdom (HU)  ser med undring på meldinga dykk har gått ut med på dykkas heimeside (http://www.frp.no/Mener+humanetikerne+hundser+kristendommen.d25-Tw7rS5M.ips), og ynskjer med dette å komme med eit par kommentarar til meldinga.

Humanistisk Ungdom har aldri oppfordra elevar til å sove under julegudstenesten. Ei heller under skulegudstenester, som kampanjen handlar om. Dette er fakta FrP lett kunne sjekka opp, før dei kom med slike bastante uttalingar som dei gjer her. Vårt Land, som først skreiv dette på laurdag, unnskyldte seg sjølv på måndag. Fædrelandsvennen skreiv det på måndag. NTB kom au ut med ein ny melding laurdag ettermiddag, kor dei retta opp i den feilaktige meldinga dei sendte ut tidligare.

HU er fullt klar over at gudstenester ikkje skal skje i forbinding med skuleavslutningar. Det me no aksjonerar mot, er at dette er noko som ennå skjer mange stedar i landet. HU (og Human-Etisk Forbund) mottar årleg ein stor mengde irriterte og frustrerte meldingar om skular som gjer dette, noko som gjer at me nok ein gong ynskjer å sette fokus på det.

Det er au eit poeng at fleire skular ikkje har eit skikkeleg alternativ til dei som vel å ikkje gå i kyrkja. Det skal vere eit verdig alternativ, noko som vil sei at det ikkje held å setta elevar til å plukka søppel, vaske klasserom eller gjør ekstra matteoppgåver. HU har mange dokumenterte tilfelle av særs dårlige (eller ikkjeeksisterande) tilbod. Mange finn man på våre nettsider (http://humanistiskungdom.no/templates/PageRedesign____8347.aspx), men langt i frå alle.

Thorsen nemnar også at ho oppfattar kampanjen som ein kamp mot kristendommen, noko me ikkje heilt klarer å skjønne kor det kjem frå. Denne kampanjen går spesifikt inn på skular og deiras praksis med å segregera elevar på bakgrunn av tru og livssyn. Den har ikkje noko mot verken kristendom eller nokon anna religion.

HU stussar på at Thorsen au forsvarar handlinga med julegudsteneste i skuletida med å si at det oppfattast meir som ein tradisjon enn ein religiøs handling. Vel er juletida høgtid for Kristusmessar i heila Noreg, men enno er det 85 % (tal frå Kirkeforskning)av befolkninga som ikkje går i kyrkja på julaftan. Sjølvsagt skal man ha respekt for begge delar, men det er ikkje skulens ansvar å tilby forkynning av eit mindretalsbodskap til fleirtalet…

Til slutt; Namnet er Humanistisk Ungdom. På alle pressemeldingar og liknande som har sirkulert rundt denne kampanjen har det stått Humanistisk Ungdom, og HU stillar seg undrande til at eit Stortingsparti som FrP ikkje klarar å få noko så grunnleggande som namnet rett…

Med vennleg helsing,
Dan-Raoul Husebø Miranda
Leiar, Humanistisk Ungdom

Inhuman asylpolitikk

På grunn av litt rundttur i Nordligere strøk, sliter jeg med å få med meg så veldig mye av ting som skjer i mer siviliserte strøk.

Det jeg derimot har fått med meg er et særdeles bra innlegg i debatten rundt asylpolitikken. Jakob Arvola skriver bra om sin opplevelse av at 71 serbere og kosovo-serbere ble kastet ut av landet, deriblant familien som skulle fremdeles vært hans naboer. Jakob sier det meste som er å sies om saken (At du har regler og restriksjoner burde ikke rettferdiggjør umenneskelige handlinger), og jeg anbefaler på det sterkeste å få det med seg!