Det smittende engasjementet

Originalt publisert på Fri Tanke. Publisert her for kommentarer og synspunkter.

Lange arbeidsdager. Ubekvemme arbeidstider. Få frihelger. Og aldri helt fri. Når en går inn i organisasjonslivet, må en regne med at det får noen konsekvenser. Etter snart tre år i Humanistisk Ungdom, er det mye som kan sies. Jeg har vært med på mye, og jeg vil være på mye mer. Jeg har lært masse, om alt fra personalansvar og at forsikringsavtaler er vanskelige ting, til mer om dialog, vampyrer (Kudos, @dentvilsomme), blomsterkranser/ «jomfruhinner» (Revolusjonære @virrvarr) og at på Vadsøya i Vadsø er luftskipmasten som Umberto Nobile og Roald Amundsen brukte på vei til deres ekspedisjon over Nordpolen med luftskipet Norge i 1926 (wikilenke).

Men engasjementet…

Min forgjenger i Humanistisk Ungdom, Lars-Petter Helgestad (@Helgestad), påpekte HU-eres engasjement i sin kommentar «Gla’humanistene» på Fri Tanke rett etter at han gikk av. Han peker på det som blir altfor sjeldent nevnt: HU-ere er engasjerte, glade og inkluderende unge mennesker, som er opptatt av og svært bevisst på sitt eget livssyn.

Men det er bare den ene siden av engasjementet. Sist helg ble brukt på Sørmarka konferansesenter, der 33 representanter fra lokallag i Humanistisk Ungdom møttes for å jobbe for inkluderende skoleavslutninger. Dette er ungdom som møter opp, gang på gang, på arrangementer med tettpakket program fra halv ni om morgenen, til halv ti om kvelden. Og etter to dager med foredrag, jobbing og diskusjon i helgen, forventet jeg søndag kveld at jeg kunne dra hjem med god samvittighet og vite at ungdommene hadde reist hjem, godt mette av HU for denne gang. Denne helgen var vi innom temaene norsk skolehistorie, skolebesøk, bakgrunn for skolegudsjenestene, barn og unges rett til påvirkning og elevrådsoppbygning. Temaer som selv mange godt voksne sliter med å følge med på.

Men i stedet for å få en rolig søndagskveld etter seminaret, kom jeg hjem til fem epost fra HU-ere som hadde deltatt i helgen, og som sporenstreks hadde begitt seg ut på den krevende oppgaven som de hadde fått i løpet av helgen.

Så selv ett tettpakket helgeseminar klarer ikke å drepe engasjementet, på tross av vanskelige tema, tidlige morgenøkter og lite søvn. Dette er ikke noe annet enn imponerende prestasjoner, og noe jeg føler flere større «voksenorganisasjoner» mangler. Medlemmer i HU sprer et engasjement jeg gjerne skulle sett mange andre steder.

Jeg er fremdeles bare i startfasen som leder av organisasjonen min. Min periode i Humanistisk Ungdom har så langt lært meg mye. Men det viktigste jeg har lært er at i HU er det ingenting som blir for vanskelig. Derfor er jeg overbevist om at HU vil nå mange mål.

Det hele er medlemmenes fortjeneste. Hvert medlem som deltar på aktiviteter som nasjonale seminarer. Som har de lange diskusjonene med forbipasserende på gaten når de står på stand. Som skriver leserinnlegg til lokalavisen når det er aktuelt. Det er den vanlige personen du går i klasse med, jobber med eller kanskje setter deg ved siden av på den fulle bussen. Og alle andre som er med på å gjøre Humanistisk Ungdom til det HU er i dag. Alle har de et enormt engasjement, og alle har de et enormt potensial!

I fem måneder har jeg nå vært leder av Humanistisk Ungdom. To ting er klart:
1. Jeg kunne ikke hatt bedre og mer givende utfordringer enn det jeg har her i HU.
2. Jeg er ekstremt stolt av organisasjonen min og spesielt alle medlemmene.

Nå håper jeg bare at Human-Etisk Forbund (HEF) kan ta tak i dette unge engasjementet. Det er kanskje på tide å ikke bare gi læring (som forbundet absolutt gjør mye av!), men også ta læring.

Ikke glem at HU er like mye til for HEF som HEF er til for HU!