Et bredere fellesskap

Dan-Raoul har vært så snill å la meg få gjesteblogge litt med et svarinnlegg til Anne Holts innlegg i Dagbladet, 19.08.11 – Vi er kulturelt kristne. Det var et svar på Jens Brun-Pedersens kronikk i samme avis, 18.08.11 – Da Norge ble hvitt og kristent.
 
En forkortet utgave av dette innlegget ble publisert i Dagbladets papirutgave, onsdag 24.08.11.
 

Et bredere fellesskap

I sitt motinnlegg til Jens Brun-Pedersen finner Anne Holt det uproblematisk at Norges offisielle svar på terrorhandlingene var en kristen gudstjeneste. Begrunnelsen er vår felles kristne kulturarv. Liten forståelse vises for de som ikke føler seg inkludert i eller komfortabel med en religionsutøvende handling.

Vi har alle ulike fellesskap vi tar del i, noen av dem overlapper, andre ikke. Jeg har et fellesskap med medlemmene av min familie, et annet med mine venner. Jeg har et fellesskap med folk som har de samme interessene som meg, et med de som deler mitt livssyn, og et med alle de som bor i Norge. Det fellesskapet av mennesker som deltar i en gudstjeneste er i aller høyeste grad tuftet på at de deler troen på en gud. Jeg deler ikke denne troen, og er dermed ikke en del av dette fellesskapet. Jeg har likevel mye til felles med mange av disse menneskene. Blant annet det norske fellesskapet, noe som føltes svært viktig i tiden rett etter terrorangrepet. Denne følelsen bygger blant annet på vår felles nasjonale referanseramme, bestående av våre felles ledere og de felles verdiene vi bygger samfunnet på – demokrati, åpenhet, frihet og verdighet.

Som nasjon er vi stolte av at vi har et åpent, demokratisk samfunn, støttet på verdier som menneskeverd og frihet. Vi er et flerkulturelt samfunn, med like rettigheter for alle borgere. Dette er de fleste av oss er enige i, stolte av og villig til å kjempe for. I situasjonen vi befant oss etter terrorangrepet var det dette som gjorde at jeg følte samhold, tilhørighet og fellesskap med resten av Norges befolkning, ikke det faktum at landet vårt har mange flotte kirkebygg og kirkekunst, eller har en tradisjon for å velge det kristne livssyn.

Anne Holt må gjerne kalle seg kulturkristen. Det føles feil for meg. Jeg kaller meg heller «norsk», og legger til en del verdier og egenskaper som bidrar til at Norge er et godt land – menneskerettigheter, frihet, menneskeverd, rettssystemet, demokratiet, velferdssystemet. Disse bygger ikke direkte på det kristne livssynet, men en viktig del av min, og vår felles referanseramme.

Jeg vil tørre å påstå at vi som nasjon har flere felles markører enn den kristne gudstjenesten. All den tid vi er så heldige at Norge er et flerkulturelt samfunn med mange ulike livssyn, gir Den norske kirke en dårlig referanseramme for alle som står utenfor. Den felles referanserammen bør ikke springe ut fra ett begrenset fellesskap, men bør favne så bredt som mulig. De bredeste markørene har vi i de verdiene vi tufter vårt samfunn på – demokratiet, representert ved politikerne, samhold og menneskeverd, blant annet representert ved de mange rosetogene, alle de tente lysene og blomstene som prydet gatene.

For Holt ser det ut til at de religiøse symbolene har en utpreget sterkere verdi enn de «symbolene» av roser og lys vi alle ble preget av. Åpenbart er religiøse symboler viktige for mennesker som er religiøse, og mange finner sikkert trøst og støtte i disse. Men som symbol for en hel nasjons offentlige sorg kommer det kristne korset til kort.

Flere ganger påpeker Holt at de kristne holdningene og tradisjonene er «våre» og at vi alle derfor bør føle oss hjemme i en gudstjeneste, og vise tilhørighet og forståelse for kirken. Hvem er vi i Holts verden? Er første, andre og tredjegenerasjons innvandrere regnet med? Hva med ikke-troende etniske, eller ikke-etniske nordmenn? Jeg ser ikke helt hvordan vår «felles» tradisjon for julefeiring og påskeferie, våre stavkirker og glassmalerier kan legitimere tilbedelse av en bestemt gud som offentlig svar på nasjonal sorg.

Det ble tent lys og lagt ned blomster i hele landet. Dette ble i stor grad gjort utenfor Oslo Domkirke, der det er en stor åpen plass, sentralt plassert i sentrum, ikke langt fra stedet der bomben eksploderte. En utmerket plass for denne typen markering. For mange hadde dette ingen religiøs betydning – det var en fin plass til ettertanke, til å vise respekt, til å stå sammen og for stille refleksjon. Holt påpeker at gudstjenesten i Oslo Domkirke ikke var den eneste i landet i den første perioden, og heller ikke den siste. Åpenbart var det ikke det. Det ble arrangert mange muslimske gudstjenester, åpne hus og samlinger for humanister, samt samlinger og markeringer i andre tros-og livssynssamfunn. Å ta del i et livssynsfellesskap er viktig for svært mange mennesker, og dette blir ekstra viktig i krisetider. Derfor skal det selvsagt arrangeres slike – men ikke som felles minnesmarkering.

En offentlig minnesmarkering kunne i større grad tatt opp i seg vårt bredeste fellesskap – enten med representanter fra flere livssyn, eller ved å holde den utøvende religionen utenom. Rosetogene som gikk gjennom landet viste at det var fult mulig.

Oda Martine S. Øverhaug
Varamedlem i HEFs hovedstyre.

Posted in Livssyn og religion, Meninger, Politikk | Tagged , , , , , , , | 3 Comments

Skule for alle – uansett tru eller tvil!

Sokneprest Tom Olaf Josephsen (Nøtterøy, Teie og Torød) skreiv tysdag 21. juni eit innlegg for skulegudsteneste, der han kallar alle menneske religiøse. Det byr meg sterkt imot.

Josephsen skriv at:
”Tanken som ligger bak skolegudstjenester, er derimot at alle vi mennesker er religiøse i den forstand at vi har evnen til å tenke tanken «gud», evnen til å stille spørsmålet om det finnes en gud. Videre at vi har en dyp trang i oss til å søke denne guddom – og at skolegudstjenester kan gi bistand i dette. I stedet for å fortrenge dype behov, kan barn gjennom skolegudstjenester erfare en måte å søke denne guddom på.”

Her tar han med seg meg og alle andre på noko eg ikkje vil vere med på. Å tenkje tanken gud, å stille spørsmålet om det finnes ein gud, er på ingen måte teikn på religiøsitet. I beste fall er det filosofisk og menneskeleg, og det blir feil å ta alle inn under eit ynskje om å søkje etter guddom. Å ikkje tilby skulegudsteneste er ikkje å fortrenge behov, det er å ikkje tilby noko som ikkje høyrar heime i skulen.

Og kor høyrar det heime, då? Vel, Den norske kyrkja (Dnk) får årleg over 175 millionar til trusopplæring. Direkte frå statsbudsjettet. Det burde vore nok til trusopplæring og gudstenester (som blir støtta utanfor dette), utan å tvinge det inn i skuletida.

Det bør sjølvsagt, som påpeikt, vere gode eksempel for korleis barn kan uttrykka religiøse og livssynsmessige behov. At det derimot er snakk om årlig skulegudsteneste bler derimot i overkant mykje lik religionsutøving, spesielt når det som oftast bare er snakk om evangelisk-lutherske gudstenester. Er det verkeleg bare evangelisk-lutherske kristne i den norske skulen? Burde ein i kvart fall opne for å besøke andre, som jødane, muslimane, hinduane, sikhane, humanistane, mormonane, katolikkane og så vidare? Josephsen vil vel ta med elevane på bøn og tilbeding her også, då? Eg går ut i frå at Josephsen ikkje meinar at det er berre gjennom evangelisk-luthersk skulegudsteneste ein kan ”lære eller vise barna sunn og ansvarlig trosoutøvelse – utan at det dreier seg om full trosopplæring”.

Det er sant at det er kyrkja som inviterar til frivillig skulegudsteneste. Men det krev aktiv avmelding, det at det skjer i skuletida og kallast ”skulegudsteneste. Det gjer eit preg av obligatorisk deltaking, eller at ein må sitte igjen på skulen med eit anna opplegg. Humanistisk Ungdom har høyrt fleire som har fått beskjed om stryk, vasking av klasserom, søppelplukking, stilskriving om skulegudsteneste  som alternativ til å vere med i kyrkja. Det er straff, og sjølvsagt går fleirtalet i kyrkja då.

Det blir vist til grunnlov, opplæringslov og oppslutting i Dnk som argument for å tvihalde på ritualet med skulegudstenester; Det Josephsen ikkje nemnar er fallande oppslutting i Dnk, ein tidligare dom mot KRL-faget som kritiserte kristendommens særstilling, og faktiske tal for religiøse i Noreg. Ferske tal frå SSB viser at sida 2000 har Dnk gått frå 86,3 til 78 prosent oppslutting og at nordmenn er innom 1.1 gudsteneste i året (skulegudstenester står for 20 prosent av kyrkegjengarane!). 43 prosent av befolkninga har ikkje personlig gudstru (jfr. ”Religion i dagens Norge”, 2010). Det er au rart at soknepresten vel å ikkje ta omsyn med dei 22 prosentane av befolkninga som ikkje er med i Dnk: Skal liksom ikkje dei bli tatt omsyn til, berre fordi ein påstått majoritet meiner noko anna?

Eg lurar au på kva stråmann han prøvar å byggja opp om religiøse i Noreg og i norske skular når han visar til nokon ”religiøse behov som tas ut på usunt vis: Overgrep, mishandling, krig”? Eg syns det er forkasteleg å presentera dette som religiøse behov. Og når det skrivast i denne samanhengen, verkar det som om dette utelukkande er konsekvensar av å ikkje gå i skulegudstenest. Eg har enda har til gjengjeld å møte nokon som har slike haldningar utan å ha hatt skulegudstenester: snarare tvert imot…

Eg lurar på kva som er så vanskeleg med å halde religion og livssyn på eit personlig plan i skulen, og håpar at me kan sleppe å dele opp elevar etter tru og livssyn frå no av. Sjølvsagt skal me læra om religion og livssyn i skulen. Men det bler feil at skulen skal ta med elevane religionsuttøving. Kan me ikkje heller vere saman på skulen, og gå på gudsteneste, bønn eller kva no det skal vere utanom skulen?

Ja til ein skule for alle – uansett tru eller tvil!

Dan-Raoul Husebø Miranda
Tidligare leiar i Humanistisk Ungdom

 

Posted in Livssyn og religion, Meninger | Tagged , , , , , , , , , | Leave a comment

Ekskludering som tradisjon

Det er sjeldan eg bler skikkelig forbanna. Likevel, når no stakkars Kråkstad skule er ute igjen, kan eg ikkje la vere.
(Diskusjonane ved Kråkstad har vore oppe tidligare. Tydeligvis utan noko nytte.)

Forslaget som ligg er at 17.-maitoget skal gå innom Kråkstad kyrkje for ein halvtimes gudsteneste, før det går vidare på sin tur. Dei som ikkje vil vere med på gudstenesta, kan vente utanfor.

Her er det fleire moment som provoserer. Det største er at ein religiøs handling, om enn for eit fleirtal, skal arrangerast på 17.-mai. Grunnlovsdagen. Den dagen som skal samla og feirast i fellesskap, og så skal det vere prega av et religiøst rituale, som ikkje berre er totalt irrelevant for feiringa, men også lite samlande.

For all del; dei som ynskjer kan gjerne ha ein gudsteneste på 17. mai. Samtidig som toget og, viss det skulle vere ynskjeleg. Men når barnetoget skal innom for gudsteneste, då blir det feil. Om enn kor lite bevisst det er, eller uansett kor lang den tradisjonen har vore, så er det feil. Som Den norske kyrkje skriv på sine nettsider, så  er ei gudsteneste (bl.a.) ein tilbeding av den kristne Gud og Jesus. Uansett kor hyggelig ein kallar det, så vil ein med ein slik gudsteneste assimilere alle som ikkje vedgår seg til den evangelisk-lutherske kyrkje.

Det er også svært trist at det hele oversjåast med eit likegyldig utsegn frå den sentrale 17.mai-komiteen i Ski som fråskriv seg ansvar:

“– Det har jeg egentlig ikke noe synspunkt på, men der er det jo opplagt en flott mulighet for HEF til å finne på et eget opplegg”

Dette kom Aksel G. Roksti, leiar for den sentrale 17.-maikomitéen i Ski, som forsvar på kva dei som ikkje skal vere i kyrkja skal finne på. I og med at skular har eit ganske tett band med barnetoget, vil det vere rimeleg å tenkje at dette er noko som skjer i skuletida. Då skal dei fylgja retningslinja som er sette ned i rundskrivet frå Utdanningdirektoratet i forbinding med skulegudstenester (PDF). I rundskrivet slår ein fast:

“at skolen har sørget for ikke-diskriminerende fritaksordninger eller
alternativer som er gode for dem som melder fritak”

Dette vil sei at det er skulen som skal komme med alternativet. Ikkje Humanistisk Ungdom, ikkje Human-Etisk Forbund, ikkje Muslimsk Råd. Det ville au vere segregerande. Det er skulen som har ansvar. At det ikkje tas ansvar for det, og i staden kastar ballen til ein tredjepart er mildt sagt forkasteleg.

Men det er greitt. Eg vel å ta godaste Roksti på ordet. Viss dei absolutt fortsett vil drive på med segregering og assimilering, så vil eg i kvart fall at dei som bler segregert skal ha det greitt, og stillar dermed opp for dei som ikkje får eit tilbod. Om ingen andre vil ta sitt ansvar og tilby dei eit verdig alternativ, så vil vel eg gjer det.

Dan-Raoul Husebø Miranda,
Avtroppande leiar, Humanistisk Ungdom

Posted in Livssyn og religion, Meninger, Politikk | Tagged , , , , , , , , , | Leave a comment

Me lærar for mykje etikk

… og for mykje om andre religionar enn kristendom. I kvart fall er det det ein del foreldre på Sørlandet no tek til orde for. Dette var verkeleg dei rette personane til å klage…

La oss starte med det første først; Folk veit ganske mykje om kristendommen.  Det er noko dei fleste har eit forhold til i Noreg, og alle har hørt ein bibelhistorie og to. At ikkje alle har utfyllande kunnskap om kva Paulus sa om det eine, og korleis det gikk med Judas (Spoiler; han døde. På fleire vis, i same bibel.) er ikkje den norske skule sitt ansvar. Det er trusopplæring, noko den norske kyrkje får kr. 177 870 000 (jfr. Statsbudsjettet 2011 (PDF), s. 151, kap. 1590, post 75) til å gjennomføre. Eg gjentar, 177,9 millionar kronar. Til trusopplæring. Viss ein ser dette i samanheng med kva grunnopplæringa får (s. 118 – 119, kap. 220-230), så merkar ein kor mykje ein burde klare å få ut frå disse midlane.

Likevel, så skal dette inn i skulen, under Religion, Livssyn og Etikk (RLE), og ta plass frå andre religionar (som er under mykje nok stigma og xenofobi allereie (t.d. islam nasjonalt, ateisme på Sørlandet.)) og etikk, noe mange klagar på at samfunnet manglar i sakar som t.d. abort, sex, rus.

(Eg vart freista til å dra tråden mellom abortmotstandare og disse foreldra som det er snakk om som ein stygg generalisering, men skal vere snill.)

Det er sjølvklart at evangelisk-luthersk (og tidligare katolsk) kristendom har ein spesiell plass i det norske samfunn. Det blei tross alt pressa på oss gjennom 900 år, og det er først de siste ca. 150 årene (jfr. Storsamfunnets prinsipper, Bente Sandvig i Humanist) me har hatt livssynsfridom. Likevel; Foreldra grunar i korleis det har noko å sei for utviklinga til Noreg i dag, som for all del er relevant. Men med det, stadfestast kristendomens posisjon i faget Samfunnsfag (Hovudområde: Historie); ikkje i RLE.

Kristendom skal, som den markant største religionen i Noreg, ha størst del i RLE. Men, om så det er ein overlapping, så skal ikkje RLE vere Historie. La RLE vere RLE, og Historie vere Historie.

Me treng ikkje prosentmessig  utrekning på tal timar med kristendom eller andre, og, personlig, trur eg dette er ein hensiktmessig løysning for kristendom i RLE. Eg trur, og har opplevd, at det heller er omvendt tilfelle som er eit problem; det bli vektlagt for mykje tid på kristendom, og for lite tid til andre religionar og livssyn. Ta humanisme, t.d., i Noreg forankra i Human-Etisk Forbund. Humanisme (/human-etikk) er ofte via generøse to sider i lærebøkene. (Fritt etter anekdotiske bevis frå frittgåande medlemmar av Humanistisk Ungdom. Bevis meg gjerne feil.) Human-Etisk Forbund er elles kjent som det største livssynssamfunnet utanfor Den norske kyrkje i Noreg, og ca. 80 000 er medlem.

(Dette er ikkje noko eg har tal på, men skal det gjerast ein endring, så skadar det ikkje å ta ein lita undersøking på det, før ein går tilbake til noko som ikkje nødvendigvis er betre!)

Når alt dette er sagt, så er, i tillegg, RLE det same faget som KRL (jfr. “Fra KRL til RLE – hvilken forskjell gjør da det?“).  Det har skifta namn, endra på eit par læreplansmål, og litt i samansettinga i faget. Men dei store endringane uteblir, og det er heller ikkje noko krav, eller pengar, til nye lærebøker i faget, slik at læringsgrunnlaget bler det same.

Skal noko endrast i faget RLE, vil eg slå eit slag for etikk. For det er noko det norske samfunn tydeligvis treng.

Posted in Livssyn og religion, Meninger, Politikk | Tagged , , , , , , , , | Leave a comment

Å be for lækje

Stavanger Aftenblad skriv om at IMI-kyrkja i Stavanger ba konfirmantane sine om å be for lækje. Saken er referert i fleire medium, og heldigvis har reaksjonane stort sett vore av slaget som synes at dette er feil. Svaret som Martin Cave, pastor i IMI Kyrkja, og Halvor Lindal, daglig leder i Impuls, kjem med, prøvar å roe det ned eit par hakk, men langt i frå godt nok.

Folk må be så mykje som mogleg om dei ynskjer det, men ved å lære at ein kan lækje med å be, kan ble farlig. What’s the harm har ein liste over 34 personar som har blitt skada og/eller drepen som fylgje av “Faith healing“, og eg vil tru at lista er langt frå utfyllande.

Å tru at bønn kan lækja er ikkje farleg per se. Men når denne trua går over til ein erstatning av ordinære, bevist fungerande lækjemidlar, då blir det skummelt. Det er nok forvirring innan lækjemidlar; la medisin vere medisin, og bønn vere bønn.

(Audhild Skoglund har i denne forbinding eit lengre og svært bra innlegg om dette på Humanist. Anbefalast!)

Posted in Livssyn og religion, Meninger | Tagged , , , | 1 Comment

Svar til FrPs utspel om “Skole for alle”

Kjære FrP, v/ kirkepolitisk talskvinne Bente Thorsen,

Humanistisk Ungdom (HU)  ser med undring på meldinga dykk har gått ut med på dykkas heimeside (http://www.frp.no/Mener+humanetikerne+hundser+kristendommen.d25-Tw7rS5M.ips), og ynskjer med dette å komme med eit par kommentarar til meldinga.

Humanistisk Ungdom har aldri oppfordra elevar til å sove under julegudstenesten. Ei heller under skulegudstenester, som kampanjen handlar om. Dette er fakta FrP lett kunne sjekka opp, før dei kom med slike bastante uttalingar som dei gjer her. Vårt Land, som først skreiv dette på laurdag, unnskyldte seg sjølv på måndag. Fædrelandsvennen skreiv det på måndag. NTB kom au ut med ein ny melding laurdag ettermiddag, kor dei retta opp i den feilaktige meldinga dei sendte ut tidligare.

HU er fullt klar over at gudstenester ikkje skal skje i forbinding med skuleavslutningar. Det me no aksjonerar mot, er at dette er noko som ennå skjer mange stedar i landet. HU (og Human-Etisk Forbund) mottar årleg ein stor mengde irriterte og frustrerte meldingar om skular som gjer dette, noko som gjer at me nok ein gong ynskjer å sette fokus på det.

Det er au eit poeng at fleire skular ikkje har eit skikkeleg alternativ til dei som vel å ikkje gå i kyrkja. Det skal vere eit verdig alternativ, noko som vil sei at det ikkje held å setta elevar til å plukka søppel, vaske klasserom eller gjør ekstra matteoppgåver. HU har mange dokumenterte tilfelle av særs dårlige (eller ikkjeeksisterande) tilbod. Mange finn man på våre nettsider (http://humanistiskungdom.no/templates/PageRedesign____8347.aspx), men langt i frå alle.

Thorsen nemnar også at ho oppfattar kampanjen som ein kamp mot kristendommen, noko me ikkje heilt klarer å skjønne kor det kjem frå. Denne kampanjen går spesifikt inn på skular og deiras praksis med å segregera elevar på bakgrunn av tru og livssyn. Den har ikkje noko mot verken kristendom eller nokon anna religion.

HU stussar på at Thorsen au forsvarar handlinga med julegudsteneste i skuletida med å si at det oppfattast meir som ein tradisjon enn ein religiøs handling. Vel er juletida høgtid for Kristusmessar i heila Noreg, men enno er det 85 % (tal frå Kirkeforskning)av befolkninga som ikkje går i kyrkja på julaftan. Sjølvsagt skal man ha respekt for begge delar, men det er ikkje skulens ansvar å tilby forkynning av eit mindretalsbodskap til fleirtalet…

Til slutt; Namnet er Humanistisk Ungdom. På alle pressemeldingar og liknande som har sirkulert rundt denne kampanjen har det stått Humanistisk Ungdom, og HU stillar seg undrande til at eit Stortingsparti som FrP ikkje klarar å få noko så grunnleggande som namnet rett…

Med vennleg helsing,
Dan-Raoul Husebø Miranda
Leiar, Humanistisk Ungdom

Posted in Livssyn og religion, Meninger, Organisasjonsliv, Politikk | Tagged , , , , , , , | 3 Comments

Det smittende engasjementet

Originalt publisertFri Tanke. Publisert her for kommentarer og synspunkter.

Lange arbeidsdager. Ubekvemme arbeidstider. Få frihelger. Og aldri helt fri. Når en går inn i organisasjonslivet, må en regne med at det får noen konsekvenser. Etter snart tre år i Humanistisk Ungdom, er det mye som kan sies. Jeg har vært med på mye, og jeg vil være på mye mer. Jeg har lært masse, om alt fra personalansvar og at forsikringsavtaler er vanskelige ting, til mer om dialog, vampyrer (Kudos, @dentvilsomme), blomsterkranser/ “jomfruhinner” (Revolusjonære @virrvarr) og at på Vadsøya i Vadsø er luftskipmasten som Umberto Nobile og Roald Amundsen brukte på vei til deres ekspedisjon over Nordpolen med luftskipet Norge i 1926 (wikilenke).

Men engasjementet…

Min forgjenger i Humanistisk Ungdom, Lars-Petter Helgestad (@Helgestad), påpekte HU-eres engasjement i sin kommentar “Gla’humanistene” på Fri Tanke rett etter at han gikk av. Han peker på det som blir altfor sjeldent nevnt: HU-ere er engasjerte, glade og inkluderende unge mennesker, som er opptatt av og svært bevisst på sitt eget livssyn.

Men det er bare den ene siden av engasjementet. Sist helg ble brukt på Sørmarka konferansesenter, der 33 representanter fra lokallag i Humanistisk Ungdom møttes for å jobbe for inkluderende skoleavslutninger. Dette er ungdom som møter opp, gang på gang, på arrangementer med tettpakket program fra halv ni om morgenen, til halv ti om kvelden. Og etter to dager med foredrag, jobbing og diskusjon i helgen, forventet jeg søndag kveld at jeg kunne dra hjem med god samvittighet og vite at ungdommene hadde reist hjem, godt mette av HU for denne gang. Denne helgen var vi innom temaene norsk skolehistorie, skolebesøk, bakgrunn for skolegudsjenestene, barn og unges rett til påvirkning og elevrådsoppbygning. Temaer som selv mange godt voksne sliter med å følge med på.

Men i stedet for å få en rolig søndagskveld etter seminaret, kom jeg hjem til fem epost fra HU-ere som hadde deltatt i helgen, og som sporenstreks hadde begitt seg ut på den krevende oppgaven som de hadde fått i løpet av helgen.

Så selv ett tettpakket helgeseminar klarer ikke å drepe engasjementet, på tross av vanskelige tema, tidlige morgenøkter og lite søvn. Dette er ikke noe annet enn imponerende prestasjoner, og noe jeg føler flere større “voksenorganisasjoner” mangler. Medlemmer i HU sprer et engasjement jeg gjerne skulle sett mange andre steder.

Jeg er fremdeles bare i startfasen som leder av organisasjonen min. Min periode i Humanistisk Ungdom har så langt lært meg mye. Men det viktigste jeg har lært er at i HU er det ingenting som blir for vanskelig. Derfor er jeg overbevist om at HU vil nå mange mål.

Det hele er medlemmenes fortjeneste. Hvert medlem som deltar på aktiviteter som nasjonale seminarer. Som har de lange diskusjonene med forbipasserende på gaten når de står på stand. Som skriver leserinnlegg til lokalavisen når det er aktuelt. Det er den vanlige personen du går i klasse med, jobber med eller kanskje setter deg ved siden av på den fulle bussen. Og alle andre som er med på å gjøre Humanistisk Ungdom til det HU er i dag. Alle har de et enormt engasjement, og alle har de et enormt potensial!

I fem måneder har jeg nå vært leder av Humanistisk Ungdom. To ting er klart:
1. Jeg kunne ikke hatt bedre og mer givende utfordringer enn det jeg har her i HU.
2. Jeg er ekstremt stolt av organisasjonen min og spesielt alle medlemmene.

Nå håper jeg bare at Human-Etisk Forbund (HEF) kan ta tak i dette unge engasjementet. Det er kanskje på tide å ikke bare gi læring (som forbundet absolutt gjør mye av!), men også ta læring.

Ikke glem at HU er like mye til for HEF som HEF er til for HU!

Posted in Organisasjoner, Organisasjonsliv | Tagged , , , | 1 Comment

Inhuman asylpolitikk

På grunn av litt rundttur i Nordligere strøk, sliter jeg med å få med meg så veldig mye av ting som skjer i mer siviliserte strøk.

Det jeg derimot har fått med meg er et særdeles bra innlegg i debatten rundt asylpolitikken. Jakob Arvola skriver bra om sin opplevelse av at 71 serbere og kosovo-serbere ble kastet ut av landet, deriblant familien som skulle fremdeles vært hans naboer. Jakob sier det meste som er å sies om saken (At du har regler og restriksjoner burde ikke rettferdiggjør umenneskelige handlinger), og jeg anbefaler på det sterkeste å få det med seg!

Posted in Meninger, Politikk | Tagged , , , , | Leave a comment

Religion is like a penis

Hedningsamfunnet holdt sist uke på å spre blasfemiske utsagnFacebook (og andre tok etter). Ingenting nytt der. Jeg vil gjerne sende den videre med en liten notis; Den er usmakelig, useriøs, og inneholder penishumor. Og det er nok det jeg liker med den. Se under:

Continue reading

Posted in Livssyn og religion, Morsomt | Tagged , , , , , | Leave a comment

Kirken for forkynning, skole for læring!

Norge har en statskirke. Det mener jeg er problematisk i seg selv (og kommer nok til å komme tilbake til det senere. Jeg har også diskutert det litt tidligere), men jeg vil i denne bloggposten fokusere på et punkt som spesielt irriterer meg med ordingen slik den er i dag: forkynning i norsk offentlighet.

Mine foreldre har aldri døpt meg. Jeg har aldri meldt meg selv inn i Den norske kirke (har dog meldt meg ut tre ganger), og aldri identifisert meg som religiøs. Likevel har jeg vært med på flere gudstjenester, jeg har bedt bordbønn, og sikkert mer eller mindre bevisst bedt til en gud ved flere anledninger. Nei, dette er ikke snakk om de gangene jeg frivillig har besøkt en kirke, prøvd ut bordbønn eller bedt til en gud for å se om det faktisk er noen som svarer. Jeg har gått på norsk, offentlig skole.

Som fersk syvåring (fem-seksåring nå) som begynner på skolen tenker man på de fleste aspekter ved skolen som kule. En tenker ikke så mye over innholdet i sangene en synger,  det er bare kult å synge sanger sammen. Det er ikke så viktig hvor en går for å være på skolen, en tenker bare at det er skole, det spiller ingen rolle. Hva en gjør på skolen er å lære fakta og nyttige ting som matlaging, trening, noe lek og lignende nyttige ting, så alt en lærer blir tolket som rett.

Nettopp derfor bør ikke norsk offentlighet drive med forkynnelse.

Jeg ble regelrett kvalm da jeg tenkte gjennom innholdet i matverset “Du som metter liten fugl” et par år etter at vi hadde sluttet å synge det. At jeg indirekte hadde takket en gud jeg ikke tror på eller bekjenner meg til, ga meg (og gir meg ennå) en kvalm følelse mot meg selv, og jeg synes det er forferdelig at jeg ble oppfordret til å synge på det.

Jeg ble med i kirken på skolegudstjenester et par ganger, fordi at det var der alle gikk. Uavhengig av om du var katolikk, medlem i en frikirke, muslim, jøde, buddhist, ateist eller hva det nå skulle være, så ble du med i kirken. Eller, frem til foreldrene mine fikk høre om det,  da ble det krav om alternativ. Og alternativet var å sitte sammen med en ti andre “raringer” (på det som da var Norges fjerde største barneskole) som ikke passet inn med de “normale” folkene som gikk i kirken. Akkurat da føltes det ikke så verst (hey, vi slapp å gå på den kjedelige gudstjenesten), men å dele opp folk etter hva de tror på (eller; hva de ikke tror på) er og blir religiøs segregering. Vi ble satt utenfor våre vanlige venner, og ble utelatt fra et fellesskap i den norske, offentlige skolen.

Etterhvert som vi begynte på ungdomsskolen ble det en annen løsning; ikke kom på skolen i det hele tatt. Møt opp utenfor kirken for å få vitnemålet deres. Ikke nok med at en blir utelatt fra en felles arena; en får heller ikke noe tilbud om noen annen arena. En ble ufrivillig sendt hjem fra skolen, uten at en hadde gjort noe annet “galt” enn å ikke være luthersk-protestantisk kristen.

Dette er bare de historiene jeg kan fortelle fra min egen opplevelse. Det finnes verre eksempler:

Da jeg gikk på Borgheim ungdomskole i Vestfold for noen år siden, fikk vi som ikke skulle være med på skolegudstjenesten valget mellom å plukke søppel eller rydde klasserom…

- Frk. mRiss (23)

“Har du opplevd forkynnelse i skolen?”, fra Humanistisk Ungdoms “Don’t preach in my school, and I won’t think in your church”-kampanje i 2008

Det er også eksempler der ungdom får amputert undervisning fordi noen av dem skal få tilbud om konfirmasjonsundervisning i skolen. Er det slik vi vil at det skal være? At noens religiøse eller livssynsmessige uttøvelse skal gå i veien for andres skolegang?

Forkynnelse hører ikke hjemme i norsk offentlighet. Ikke i skole, ikke i barnehage. Det er et viktig skille mellom forkynning og opplysning som ikke blir oppfattet av den stolte fireåringen som nettopp startet i barnehagen: “Jeg  lærte at jeg skal se meg for når jeg skal gå over veien. Og jeg må takke gud for maten. Mamma, hvem er gud, og hvorfor må jeg takke ham for maten? Det var jo du som lagde den!”. En niåring vil gjerne ha et annet syn: “Mamma, hvorfor måtte jeg sitte på gangen mens resten av klassen satt inne og sang og hadde det gøy? Jeg vil også være med…”. Mens den fjortenårige konfirmanten kommer gjerne hjem med: “Gjett hva som skjedde idag?! Vi slapp Mat og Helse fordi at noen skulle ha sånn konfirmantgreie! Hvor kult er ikke det?!”.

Jeg mener ikke at det ikke skal være lov å bære religiøse symboler. Men på samme måte som politisk tilhørighet ikke fremmes av skole eller barnehage, så bør det heller ikke fremmes noe religion eller livssyn. Skole er stedet der alle skal ha mulighet til å lære. En skal lære om religion og livssyn, men å praktisere det er ikke skolen sin jobb. En kan vel ikke la kirken stå uten formål?

Religiøs og verdslig oppfostring kan foreldre ta seg av helt fint. Og vet du hva? Har du ikke tid til å fostre opp ungen din religiøst eller verdslig, så kan det umulig være så viktig. Skal du absolutt lære barna dine opp i en religion eller et livssyn, får du værsågod ta deg tid til det!

Alternativ til  skolegudstjenester? Jada. Masse.

Posted in Livssyn og religion, Meninger | Tagged , , , , , , , | 2 Comments